For et år siden sto jeg og underviste alt fra brøk og algebra til middelalderen og antikken. I dag er jeg tilbake i en mer passiv rolle som student og er den som mottar undervisningen. Likevel har min tidligere jobb gjort at jeg tar med meg verdens viktigste egenskap inn i min nye retning.
En ekstrem læringskurve til tross for helomvending
Som kanskje noen av dere vet så er jeg utdannet lærer, eller adjunkt om man skal være veldig fin på det. Etter 4 år med studier i Bergen, ble jeg i 2018 ferdig utdannet grunnskolelærer 1-7. Bergen var fantastisk, men med i snitt 250 regndager i året var jeg bevisst på å komme meg lenger sørover. Nærmere bestemt hovedstaden.
Jeg ble i 2018 ansatt til å være kontaktlærer for en 5. klasse her i Oslo. Fra plutselig å ha null ansvar, satt jeg nå med 25 barn jeg skulle sikre den faglige og sosiale utviklingen til. Samtidig skulle jeg ha ansvaret for å ha kontakt med snaut 50 foreldre. Voksenlivet smelt i fleisen med andre ord.
Til tross for at jeg var usikker på hvordan å takle dette, vil jeg selv påstå det var noe som gikk over all forventning. Jeg utviklet meg hver dag, og følte at ansvarsfølelsen vokse på meg. Samtidig som jeg utviklet meg som lærer, ble også ledelse- og kommunikasjonsferdighetene mine betydelig bedre. Å jobbe med barn på 11 år, foreldre i alle aldre og andre lærere utviklet jeg hver dag en bedre og bedre tilpasningsevne.
Hvorfor slutte?
Jeg kunne fortalt om utallige episoder som utviklet meg som person på ulike områder, men så er det den taushetsplikten da. Uansett, dette året gjorde at jeg endret meg på flere nivåer på det personlige plan. I positiv forstand så klart.
Så hvorfor sluttet jeg? Vel, det har seg sånn at jeg er svært rastløs. Selv om jeg trivdes som lærer, merket jeg at dette ikke er noe jeg ville jobbe med resten av livet. Valget var da: «Jobb i 5 år til, for deretter å ta et nytt studium» eller «Kjør på et nytt studium, selv om du fortsatt trives i jobben». På grunn av jeg ikke ville være han 30-åringen som begynte med 20-åringer, valgte jeg heller å være han 25-åringen som begynte med 20-åringer.
Valget ble som nevnt det siste, og etter snart ett år som digital markedsfører student, føler jeg virkelig at jeg er på riktig vei.
Hvor vil jeg med dette?
Så hvor vil jeg egentlig med å skrive dette? Vel, litt er det jo for å selge inn meg selv og mine ferdigheter så klart. Utenom det, så er det et råd jeg føler alle bør praktisere enten det er i studietid eller om det er i jobb.
Vi sitter ofte dag inn og dag ut (iallfall som studenter) der vi passivt lærer oss noe nytt. Med passiv læring mener jeg å tilegne seg kunnskap gjennom å lese, gjøre oppgaver eller høre på det foreleser har å si. Dette kan selvfølgelig være en god måte å lære på, men er absolutt ikke den beste måten. Min personlige mening, samt en haug annen pedagogisk forskning viser til at det å bruke «kjeften» og undervise andre er den beste måten å lære seg noe.
Dette er ikke noe nytt, tenker du kanskje? Og det er det forsåvidt ikke. Det mange derimot ikke tenker på er at i tillegg til å lære seg noe mye bedre ved å fortelle det til andre, er at man utvikler mange andre ferdigheter i samme slengen. Noen av disse ferdighetene er:
- Ledelse
- Stemmebruk
- Kroppsspråk
- Formidlingsevne
- Pedagogisk tilegnelse
- Tilpasningsevne
- Selvtillit
- Presentasjonsegenskaper
- Autoritet
Denne listen kunne sikkert vært enda lenger også. Poenget mitt er at hvis man har muligheten til det, undervis dine medstudenter eller arbeidskollegaer om noe du har lært deg hvis du har mulighet. Jeg er så heldig at jeg fortsatt jobber som vikarlærer og ofte utvikler disse ferdighetene. Og tro meg 11-åringer kan vær et tøft publikum å holde engasjert.
Det kan kanskje være skummelt å skulle gjøre dette. Noen ganger går det det drit, men man lærer av det også. For eksempel har jeg fått passet påskrevet av en 11-åring da jeg underviste om Islam (noe jeg IKKE kan mye om). 5-7 ganger i løpet av timen ble jeg rettet på av en elev som kunne mer enn meg om dette. Lærdommen? Ikke sovne på sofaen dagen før når du forbereder deg til undervisning. Heldigvis så fører feiling til lærdom.
Arbeidslivets viktigste egenskap
Det er kanskje en «bold statement», men jeg mener det å være tilpasningsdyktig (noe man blir blant annet av å undervise andre) er den viktigste egenskapen man kan ha i arbeidslivet i dag. Du kan sitte så mye du vil bak en skjerm og gjøre praktfullt arbeid, men om du ikke klarer å tilpasse deg ulike situasjoner med ulike folk, så har du fortsatt en vei å gå.
Det å utvikle denne ferdigheten kan selvfølgelig gjøres på flere måter. For meg var det å arbeide med en hel haug av forskjellige folk og hver dag stå foran en klasse med på å utvikle min tilpasningsevne kraftig. Jeg tror det viktigste iallfall er at man på en eller annen måte utforsker nye måter å interagere med mennesker. Tør å komme litt ut av komfortsonen.
Gå bort å snakk til han fyren i det selskapet du vil jobbe i, tør å ta kontakt med nye folk eller still det spørsmålet du brenner inne med. Dette er ikke lett, og jeg er absolutt ikke noe ekspert på det selv. Men det å ta små skritt, og hele tiden prøve å utvikle seg gjør også at man vil stille sterkere i både arbeidsliv og privatliv (er iallfall min mening).
Et praktisk eksempel
Tar jeg meg selv som eksempel, så hadde jeg 0 kontakter på LinkedIn i Oktober. Nå har jeg nesten 1100 kontakter innenfor markedsføringsbransjen og egen nettside der jeg legger ut ting som de fleste kontaktene mine har mer peiling på enn meg. Dette har medført at jeg har vært i snakk med flere bedrifter via chat og flere intervjuer «face-to-face».
Eksemplet over har gjort at jeg er blitt mer tilpasningsdyktig innenfor den bransjen jeg en dag skal begynne å jobbe i (ta gjerne kontakt om du lurer på hvordan jeg gjorde dette).
Til slutt vil jeg bare si; hopp ut i det, tør og feile og kom deg litt på utsiden av komfortsonen. Lykke til!
